Jeg føler jeg har trent og trent og trent i mange år nå. Jeg har også vært på svømmekurs for å bli bedre til å svømme, men allikevel så var årets Norseman Xtreme Triathlon over nesten allerede før det hadde starta.. Løypa ble gjort om, løypa ble lenger, og mentalt ble jeg finta rett på ræva. På tide å finne på noe nytt!
Skal i år prøve å ikke gjøre racereporten alt for lang. Jeg skal også prøve å la vær å komme med masse unnskyldninger. Man er ikke bedre enn man er, og på lørdag så var jeg ikke bedre. Jeg var nok ikke godt nok forberedt!
Fikk henta ut startnummer og vært på prerace på fredag formiddag. Alltid gøy å komme tilbake til Eidfjord og snakke med kjente og kjære. Ettersom jeg hadde med meg splitter nytt supportteam igjen, var det viktig å være tilstede så de også kan suge til seg litt av stemningen og angsten som formelig oser i den lille bygda en dag i året. Geir og Silje hadde også gledet seg i lengre tid på å være med, og å se hva dette er for en konkurranse. Vanskelig å forestille seg på forhånd, og de fleste blir nok litt overrasket over hvordan det faktisk er..
Utstyret var i boks, og jeg la meg til å sove rundt kl 21 på fredag kveld. Tok en stund før jeg sovnet. Derimot så våkna jeg med ett brak ca 00.15 pga at det regna i bøtter utafor. Måtte liste meg bort for å se ut vinduet, og parkeringsplassen stod nesten under vann - ikke bra! Nervøsiteten steg ytterligere ett hakk..
Fikk i meg en helt ok frokost kl 02.00 og ble kjørt ut til der hvor vi skulle bli plukket opp av ferga. I år var det så kaldt vann innerst i fjorden, at vi måtte ca 20 km lenger ut. Det betydde jo selvfølgelig at det ville bli 20 km ekstra sykkel. Som om ikke Norseman er hard nok fra før :)
Hoppet fra båten gode 10 min før start og svømte og svømte og svømte for å komme til startstreken. Det var utrolig langt!! Med motstrøm ble det en strabasiøs tur bort til stratstreken, og ca 15 sek før vi hørte starthornet var jeg kommet frem. Mange av deltagerne som hadde hoppet ut i vannet etter meg rakk ikke frem til start i tide. Skikkelig kjipt at arrangøren ikke sørger for at alle er med når starten går. Det tror jeg er det eneste negative jeg kan si om arrangøren, men det ødelegger jo også for mange. Det er ikke første gang dette skjer heller. Skikkelig dumt!
Med 10 min god oppvarming var det bare å lange ut svømmetaka, men jeg merka kjapt at ett eller annet var galt. Fikk rett og slett ikke puste nok! Så etter 20 min måtte jeg ta første "skikkelige" pause med en lenger tids brystsvømming. Brystsvømming i våtdrakt, det er seriøst en dårlig deal. Det går nesten ikke fremover, og frustrasjonen stiger.. Kava meg videre, med hyppigere og hyppigere pauser. Hver gang det kom noen nye svømmere opp på siden klarte jeg å være med de i ca 3-4 min før jeg måtte slippe og ta noen rolige tak. Utrolig frustrerende, og jeg er sikker på at jeg ga opp 3-4 ganger bare på de første 2000 meterne.
Ved rundingsbøya så jeg på klokka at det hadde gått ca 50 min siden start. Helt forferdelig.. Det var LAAAANGT til mål, og jeg var rett og slett ikke pigg i det hele tatt. Runda den siste bøya når klokka hadde passert 1.20 t. Jeg var på randen av mentalt sammenbrudd. Hadde jeg bare kunne forsvinne..
Endelig kom jeg meg bort til T1, og kom meg opp på land. Ville egentlig ikke komme opp da jeg viste hvor dårlig jeg hadde svømt, og hvor mange tilskuere som stod å så på. Var så utrolig skuffa at jeg ville egentlig bare sette meg i bilen også. Ikke nok med at jeg hadde svømt så dårlig, men det striregna, og var kaldt i tillegg. Er sikker på at ingen kunne sagt noe på det om man hadde satt seg i bilen denne dagen.
De første 20 km bort til Eidfjord igjen gikk skikkelig tungt.. I år har jeg dessverre bare fått syklet rundt 300 km pga all orienteringa, så beina mine brukte rett og slett litt tid på å komme igang. I tillegg var det en del trafikk blant følgebiler, og jeg ble flere ganger hindret i køen av følgebiler som ikke klarer å holde kontroll på alle syklistene rundt seg. Når man er skuffa over egen innsats så skal det lite til å dra på seg irritasjon over slike småting. Der og da var det forferdelig irriterende og tidvis kjører jeg på meg mye irritasjonssyre. Rett før vi kommer inn til Eidfjord kjører selvfølgelig en stor bobil forbi meg også som tar hele veien, og som må stoppe ved en fotgjengerovergang. Jeg må nesten stoppe selv for å ikke kjøre i han bakfra - katastrofe...!!
Inn i bakkene opp til Hardangervidda roer jeg det ned igjen, og kjører litt mer behersket.. Skal jeg komme igjennom i dag så nytter det ikke å svi av alt kruttet før Geilo. Såpass mange ganger har jeg jo kjørt dette løpet nå. Ved Vøringsfossen får jeg mer påfyll av supporten min som gjorde en veldig god jobb, hele dagen..
Når vi kommer opp over Vøringsfossen begynner det også å bli ganske kaldt. Det regner fortsatt, og på fjellet er det bare 9-10 grader. Jeg må ha på vest og løsearmer for å ikke fryse ihjel, og når vi kommer opp på fjellet holdt jeg på å fryse fingrene stive i noen av utforkjøringene i regnværet.
Inn mot Geilo har jeg tatt igjen en annen deltager som jeg synes sykler i godt tempo. Legger meg derfor i god avstand bak han, og lar han styre tempoet. Det går beherska i bakkene, og fort på flatene og nedover. Vi tar hele tiden igjen folk, men jeg har ikke oversikten over hvor mange vi har tatt igjen. Hele tiden kjører vi for å ta igjen de vi ser foran oss.. Så langt har jeg fått i meg ganske bra med energi også, og jeg kommer til Geilo offensiv i hodet. De negative tankene som hadde overtaket for noen timer siden er nå borte..
Over de tre pukklene etter Geilo blir jeg merkbart mer og mer sliten. Prøver å få i meg mer energi i form av Cola, Banan og Red Bull, men det hjelper nok ikke allverden nå. Sånn sett i etterkant har jeg heller ikke vært flink til å spise i perioden etter Geilo. Det skyldes nok mest at det er mindre "rolige" perioder, og man konsentrerer seg hele tiden om enten å kjøre på oppover, eller kjøre på nedover. I Skurdalen må jeg stoppe å late vannet for første gang også. Det tar en evighet, før jeg igjen kan kaste meg på sykkelen.
Det er rytteren foran, som jeg tok igjen litt før Geilo som gjør at jeg holder farten sånn nogenlunde oppe, og ikke minst det at vi stadig tar igjen deltagere som er mer slitne enn oss.
Inn i Imingfjell vet jeg at jeg må sykle smart. Her har jeg brent resten av løpet mitt før, og jeg er fast bestemt på å holde litt igjen i år. Velger derfor å la de andre jeg sykler med få litt forsprang. Det er fortsatt 4 mil til mål, og jeg må ha litt løpebein igjen på slutten om det skal være noe vits. Norseman gjøres best av den som har best løpebein igjen på slutten. Løpinga skal jo være min styrke i år!
Vel, kommer meg opp på toppen av Imingfjell hvor mer familie står og venter for å heie. Det er veldig hyggelig, og jeg merker at kroppen ihvertfall ikke er bånn i bøtta. Tar en kjapp 2 min stopp for å pisse igjen og spise litt hos supporten på toppen. Dette for å forsikre meg om at jeg ikke skal gå tom under nedfarten til Austbygde.
Kaster meg nedover i Tessungdalen, men merker her at kroppen begynner å merke kjøret. Jeg klarer ikke sitte skikkelig i tempobøylene lenger, men må for hvert 2 min opp og strekke på ryggen. Det betyr at jeg taper litt tid til de som var rett foran, og snittfarta ikke blir god nok. De 10 siste km ned er fryktelig lange, og jeg begynner å få dobbeltsyn mot slutten. Det er ikke bare bare å ligge så lenge i tempobøyle :)
Inn på stranda i Austbygde kommer en sliten og mør utøver. Heldigvis er det godt å se at 115 mann har blitt passert på sykkelen, så jeg er nå oppe på en 35 plass. T2 gjøres unna på ca 1,5 min noe som er klart ny rekord. Kun av med sykkelsko, og på med løpesko. Samtidig som man rekker å få med seg litt næring også. Skal jo tross alt løpe noen timer også nå. Men, spinner avgårde i god driv, og legger meg på ett tempo lavere i år enn i fjor, og i ett tempo jeg føler jeg skal klare å løpe på en god stund.
Første kilometerne går på ca 4.30-4.45 min/km, og allerede etter 2 km tar jeg igjen 3 stk som jeg løper fort ifra. Etter 4 km må jeg en tur på do, og hopper inn bak en stein. Tar igjen de samme 3 på nytt en km senere.. 10 km passeres i år på rundt 47 min, noe som er 7 min bak ifjor. Det er ett god tegn tenker jeg..
Det som ikke er ett godt tegn er mørheten i beina. Allerede!! Også har jeg nok ikke helt nok energi innabords heller, for det var da fælt så varmt det var. Etter 13 km har jeg løpt forbi 6 stk så langt på løpinga, og jeg ser ytterligere 3 stk innenfor 500 m. Men, da er det nok for meg. Jeg må begynne å gå istede for å løpe. De neste 10-11 km blir derfor kun en prøvelse for det mentale. Hver gang Silje og Geir står i sida med bilen har jeg lyst til å sette meg inn og kjøre hjem.
Takket være en av mine konkurrenter som også har en dårlig dag, så blir jeg gående å prate med han fra 20 km og bort til bakken. Vi rusler bare avgårde, men begge to bestemmer seg for at vi skal ihvertfall opp til toppen og få den sorte finishertrøya. Det er nok det som redder meg fra å sette meg i bilen denne dagen..
Inn i "Zombie-hill" har jeg igjen fått tilbake fargen i ansiktet og jeg føler meg fresh. Om det er fordi Silje har bestemt seg for å være med å gå ved siden av og jeg må skjerpe meg litt, eller om det er energien som kommer tilbake kan sikkert diskuteres. Heldigvis kan vi gå skikkelig på så fort bakken begynner, og jeg går ihvertfall like fort som jeg gjorde i fjor. I bunn av bakken lå jeg nok ett sted mellom 55-60 plass, men oppover bakkene tar jeg fort igjen deltagere som er mer slitne enn meg. Jeg tar faktisk også igjen flere deltagere som løper oppover, mens jeg går hurtig gange.
Det gir selvfølgelig inspirasjon, motivasjon og ny energi. Jeg kødder med støtteapparatet at jeg vil begynne å jogge litt jeg også, men får beskjed om heller å vente. Det er sikkert lurt tenker jeg, og fortsetter min hurtige gange istede.
Etter Gaustablikkavkjøringa på 32,5 km føler jeg meg klar igjen. Tar igjen en deltager som sier at jeg nå desverre tok hans 40 plass. Det er ett godt tegn og jeg fortsette jogginga. Beina er definitivt ikke gode, men jeg har ikke hatt samme mørhetsfølelse i forsiden av lårene nå som jeg pleier. Det gjør at jeg kan fortsette jogginga hele veien opp til Stavsro, kun avbrutt av noen korte gåperioder.
På Stavsro er det masse kjentfolk, og det er alltid like hyggelig. Kjenner jeg koser meg igjen og tar fatt på den store steinhaugen. Sammen med Geir og fetter Håkon, setter vi giret, og drar igang. Familien og Silje er sendt avgårde i forveien. Kanskje jeg skal prøve å ta de igjen?
Gaustatoppen kommer i 2 omganger. Først en lang seig klatring, før den flater ut og går inn i den siste klatringen som er seg og steinete. På mellompartiet har jeg tatt igjen Silje og mamma. Nå er jeg tilfreds nok med avstanden til de som kom bak, og målet blir nå å komme seg opp sammen med de.
Men, plutselig ser jeg nye folk oppe i bakken, og turfolk på vei ned oppmuntrer til en siste innspurt.
Jeg begynner å småløpe oppover bakken, og tar igjen 3 deltagere de siste 500 meterne opp til toppen. Det er digg og formelig spurter over målstreken på toppen. Jeg har kommet meg til toppen igjen. 3 året på rad!!
Ettermålgang kan jeg vel si at det var deilig å komme opp til toppen igjen. At jeg ikke ga meg etter den grusomme svømminga, eller det kalde regnet i starten på syklinga. Jeg ga heller ikke opp da jeg var som lengst nede på løpedelen, men kom tilbake og avsluttet med en god følelse. Jeg kommer nok definitivt ikke igjen neste år, men en eller annen gang skal man ikke se bort ifra. Norseman er noe helt spesielt, og det trigger meg hver gang jeg tenker på det - men ikke neste år. Nå får vi finne på noe annet som kanskje kan være like gøy!
Tusen tusen milioner takk til Geir og Silje som ville være min support, og som servert meg med all mat og drikke hele lørdag den 6 august. Uten dere hadde jeg ihvertfall ikke kommet meg til toppen..:)
