Snart klart her i Barcelona

Blitt noen uker siden sist innlegg her paa bloggen. Det skyldes utelukkende daarlige resultater, og at jeg derfor maa trene istede for aa skrive her :)

Uansett, skal bare skrive ett kort innlegg i dag. Dagen for dagen!

Blir andre boller her nede enn Norseman :)

Paa torsdag satte vi kursen for Barcelona, og her har vi altsaa vaert siden da. I morgen tidlig gaar startskuddet for aarets Challenge Barcelona. En triathlon over Ironman-distanse som jeg har sett frem til siden vi var her og saa paa de andre i fjor. Sammen med Jon, Bent Tommy, Jan Sigurd og Aanund har vi naa provd utstyr og mekka litt utstyr. Selvfolgelig ogsaa faatt shoppa litt utstyr paa Expo'en..

Starter kl 08.45 i morra med startnummer 220. Haaper aa kunne svomme paa ca 1.20 t, sykle paa ca 5 t og lope paa rundt 3.20 t. Med 10 minutter i skiftesonen i tillegg skal det gi en tid bittelittegranne under 10 timer. Det haaper jeg kan gaa.. Drommemaalet er selvfolgelig enda litt raskere, men naa gjelder det aa vaere litt realist ogsaa :)

Tror det skal gaa ann aa folge med paa facebook-profilen min i morra, ettersom jeg installerte saan ironman-app. Tror det da kommer oppdateringer for hver passsering.

Man kan nok ogsaa folge med paa de offisielle nettsidene.

The APEX race 2011

Ja, da var jeg hjemme igjen - endelig.. Ble en lang uke i Sveits, men ikke i nærheten av så hard, tøff og ikke minst morsom som forventet. Alpine Expedition race var lagt opp til å være usedvanlig hard, og sammen (4 stk på hvert lag) skulle vi blant annet opp 15.000 høydemeter i løpet av de 4 dagene. Dessverre fikk jeg ikke prøve meg på 50 prosent engang før det var over og ut, snipp snapp snute..

Kom til Interlaken på mandag ettermiddag, og brukte tirsdagen på obligatorisk utstyrssjekk, samt å bli bedre kjent med mine nye lagkamerater. Fikk litt sommerfugler i magen når vi hadde fått kartet og løypa, og satt oss ned med dette. Mens vi la opp veivalgene mellom de forskjellige sjekkpunktene i løypa forstod vi kjapt at arrangøren ikke hadde lagt opp til en lett rute :)

#29 Team Skandia Adventure (Noel, meg, Thure og Amanda)
(Dette er det endelige beviset på at jeg er høy og mørk..hehe...:-p..)

På onsdag morgen gikk starten på flystripa i Interlaken. Her skulle vi gjennom en liten prolog, bestående av rafting, sparkesykkel og 2 o-løyper. Etter dette skjedde hovedstarten i jaktstartform. Målet vårt var å ligge rundt midten, så vi hele tiden skulle ha lag i nærheten og leke med.

Raftingen gikk veldig bra og vi var rundt 10-15 plass ett sted. På sparkesykkel fikk vi dog våre første problemer. 2 og 2 skulle vi ta oss rundt en 2,5 km lang løype to ganger hver. Det kunne helt klart ha gått bedre.. De to o-løypene (med masse høydemeter) gikk heller ikke noe bra. Vi bommet ikke noen poster, men farta vi hadde var bare fraværende. Vi ble fraløpt av nesten samtlige lag.. Ikke det at tempoet var så høyt, men som lag klarte vi ikke bevege oss kjappere. Selv etter at Thure og jeg begynte å taue og lette sekkene til de to lagkameratene våre. Det ble to forferdelig lange o-runder. Når det i tillegg var 30 grader på flyplassen var det ikke så lett å tenke klart heller. Annet enn at dette kom til å bli en lang uke..



Startskuddet på prologen har gått

Ut på jaktstarten som 26 lag av 29 startende, allerede 1 time bak lederne - ikke morro i det hele tatt. 5 km løping til stranda hvor kajakkene stod å venta. Det ble de lengste 5 km i mitt liv. Det gikk såååååå sakte...

Endelig i kajakken fikk vi benyttet litt andre muskler og det var på nytt litt gøy å være med. Fikk opp dampen og ved det første sjekkpunktet på vannet så hadde vi nesten tatt igjen 2 andre lag. Men, det varte ikke så lenge før vi måtte ned i rusletempo igjen. Amanda ble nemlig sjøsyk, og var nok litt rammet av det varme været så hu måtte mate fiskene flere ganger. I tillegg hadde Noel masse kramper.

Etter langt om lenge kom vi oss omsider i mål på kajakketappen etter 4,5 time på vannet. Vi var nå ca 3 timer bak laget som ledet (Team Silva Gerber). Klokka slo midnatt og vi hadde vært i gang i 14 timer, og gud hvor vi sleit.. Hvordan skulle dette ende..

På med sykkelklær og klare for 25 km sykkel. På denne syklinga så hadde jeg virkelig gleda meg til å få litt fart og action igjen i beina, det var jo ingen lang etappe lissom. På slutten av padlinga så var sykkelen det eneste jeg drømte om (+ en ting til).. Men jaggu så fikk vi trøbbel her også. Thure og jeg ble på nytt sittende de første 15 km med en hver i strikk, mens jeg navigerte i tussmørket samtidig. Det morsomme nå var at nå tok vi faktisk igjen flere lag.. Det var tungt, men nå var det litt gøy.. Nesten for første gang i løpet av konkurransen hvor vi faktisk følte vi var med i, ja nettopp, en konkurranse..

Trekkintg midt på natta i skikkelig lusetempo :)

Etter litt over 3 timer kom vi frem til neste sjekkpunkt hvor vi måtte bytte til joggesko igjen. En 10 km rute med noen poster som skulle taes til fots. Klokka nærma seg 4 på natta og vi måtte ha masse pauser. Det gikk ikke fort for å si det sånn. Etterhvert må vi bare ta oss inn på en skistasjon hvor det var åpent i kjelleren(garderoben/toalett). Her bestemte vi oss for å spise litt og sove 30 min slik at de to på laget som slet kanskje kunne komme litt til hektene igjen.

Etter nesten en time kom vi oss igang igjen, og det er nå blitt lyst ute. For en fantastisk natur som åpenbarte seg - WOW! Ned bakkene vi hadde gått opp på natta og vi kommer oss til syklene igjen, og sykler videre. Først ned 200 høydemeter, for så å klatre 600 nye. Det går sakte sakte.. Etterhvert så sykler jeg og Thure litt ifra de to andre og legger oss ned for å få en "powernapp" (5min soving). De to andre tar oss igjen, og vi gjør det samme på nytt. Skikkelig digg å få sovet noen minutter hver gang:) Vi stopper på nytt på toppen for å spise, og humøret er egentlig veldig upåklagelig. Litt vitsing og tøys om lokale stedsnavn mm..

Når klokka nærmer seg 9 må vi på nytt gjøre noe. Farta er igjen på krabbegir, og vi sykler forbi ett hotell i en bitteliten by. Thure og jeg tar en sjefsavgjørelse bare ved å se på hverandre - her må vi benytte muligheten. Vi stopper og får servert en skikkelig runde med kraftsuppe og en stor omelett hver. Jeg benytter samtidig sjansen til å løpe innom den lokale daglivarebutikken og hamstrer cola, sjokolade og brød. På hotellet er det også ett annet lag som tar en pause - de sliter også, men de kommer seg avgårde litt etter at vi ankommer.. Godt å se noen andre lag i nærheten - det var nesten 10 timer siden sist!

Venter på hotellmaten :)

Kommer oss på nytt videre, og nå kommer sola skikkelig også. Supervarmt og vi skal opp og ned i fjellene de neste timene. Tar ikke så veldig lang tid før vi på ny må ta en justeringspause. Vi har på mange måter funnet vårt konkurransetempo. Det er absolutt ikke imponerende, men det går ihvertfall fremover. Klokka 13 må vi ta nye 30 min pause, og jeg benytter sjansen til å sove 15 min. Det gjør godt og vondt på samme tid:)

Det går mye oppover i Sveits har jeg skjønt. Her Thure i fint driv..

Ferdig med sykkeletappen er vi ikke før kl 16. Da er vi 2 timer for sene til "cut-off", og får nå status som "unofficial". Det var ikke helt som vi har tenkt oss. 2 på laget er såpass slitne at lagkaptein Thure tar ansvar og vi bryter racet. Vi kunne fortsatt, men hadde ikke blitt rangert i listene. Jeg er redd valget var det rette, selv om det var forferdelig surt og kjipt.

Fryktlig skuffende å ha brukt såpass mye tid og penger på dette også kommer man ikke lenger enn 30 timer. Og knapt 1/4-del av løypa. Det er en tom følelse..

På +siden kan det jo nevnes at nå får jeg ta revansj på Jukola istede..:)

Jungfrau (4200 moh)

Masse utstyr som skal pakkes og gjøres klar.

Inntegning av veivalg vi ønsker å benytte.

Siste info fra løpsledelsen.

Velkommen til start med Jungfrau i bakgrunnen. Sånn passe idyllisk :)

Noel sine kramper er igang. Vi er sånn ca 3 timer ut i konkurransen. Thure tauer.

Soving inne på en skistasjon - kaldt på natta!

Checkpoint!



Canyoneering (juving) - KULT:)

På vei mot Wengen, men så langt kom vi aldri dessverre...

Resultater:

1. Team Silva Gerber (SWE) - 3 dager 4 timer

2. R'Adys Black Diamond (SUI) - 3 dager 8 timer

3. Team SWECO (SWE) - 3 dager 10 timer

4. Team Powerbar (FRA) 3 dager 12 timer

5. Accom/Nutrend/Merida (CZE) 3 dager 15 timer

(PS! Vinnerne sov tilsammen 1 time og 20 min på hele konkurransen - det er sykt!!!!)

http://www.theapexrace.com/

Påskeføre i sør

Etter en tur på byen i går kveld sammen med KOK'erne var samme gjeng igjen klare for skitur i det herlige påskeværet i dag. Oppmøte som vanlig på Spicheren, hvor vi ble 7 stk som satte kursen mot sørlandets flotteste (?) skiløyper på Toplandsheia (Øynaheia - de lærde strides om hva som er rett..hehe..). Har tidligere skrytt veldig av de som kjører løypene her nede i sør og etter dagens tur så kan man ikke annet enn å fortsette med superlativene.


Flott oversiktskart over løypene. Slike kart står utplassert i hvert løypekryss også.

Smøring og posing til fotografen før turen. Andreas har alt på stell..:)

Audun har ski i genene, og kan dette. Han knakk forøvrig staven på andrerunden. Snakk om krefter i stavtaket:)

Har vært litt av og på med kuldegradene så det er ganske vansklig å smøre gode ski til klassisk. Derfor har de siste turene mine vært skøyting, og slik ble det i dag også. Breie fine løyper å skøyte i, så det å ta igjen turfolket på tur er sjelden noe problem, bortsett fra de gangene hvor man tar igjen de barnefamiliene som står på tvers over hele løypa:) Uansett vi har god tid:)

KOK'erne i siget..

Mats er ivrig skidåkare, med superfrekke Brikobriller ala Dæhlie..:)

Blei 2 runder i 16 km'ern i dag, så totalt litt over 3 mil. Helt okey, og føler ihvertfall at jeg klarte å holde meg fint nede i sone 1. Sola strålte i kapp med smilene våre og tidvis kan man ikke annet enn å nynne på R Kelly's gamle storslager "I belive i can fly" samtidig som man fyker frem:) Skikkelig påskesteming med andre ord..

Måtte legge på litt mer smøring for klassikerne etter en runde. Legg også merke til brillene til Svensen. Tydelig hvem som er skiforbilde:)



Jostein var selvfølgelig også med på tur..:)


Tja, det er jo ikke så lenge til o-sesongen drar igang heller så påska er velkommen..

Bare en oppfordring sånn på tampen..

Abu Dhabi Adventure - Ingen piknik på stranden akkurat

Jeg har lyst til å oppdatere første innlegg med det siste og morsomste jeg har vært med på på en stund. Som mange vet var jeg i desember i Abu Dhabi (Forente arabiske emirater) for å delta på en helrå multisportskonkurranse over 6 dager. Multisportkonkurranser har innslag av flere enn 1 idrett, og må ikke forveksles med triathlon:)

Her er min RaceReport - lang versjon!

I september fikk jeg forespørselen om å være med det norske multisportlaget Jotun Paints til en av Adventure Racings mest prestisjefylte og rikeste konkurranser i Abu Dhabi. Jeg tror ikke jeg brukte så veldig lang tid på å si at dette kunne jeg faktisk ikke gå glipp av. Derfor har jeg litt mot normalt bare opprettholdt treningen gjennom hele høsten, og ikke tatt noe opphold i treninga. Det har gått veldig bra, og jeg fikk også forberedt meg litt på det som skulle vente i konkurransen, da jeg fikk noen gode turer i kajakken her nede på sørlandet. Allikevel så kan jeg med fasit i hånd si at det ikke var i nærheten av nok, og at det nok ville blitt avslørt ganske hardt og brutalt om padlinga hadde blitt så hard som den kunne blitt.

Abu Dhabi Adventure challenge lokker med pengepremier som får det til å lyse dollartegn i øynene på alle som driver på med sport, og med «kun» lag på startstreken, så var det en ganske god sjans for å dra hjem noen oljedollars. På laget må man være minimum en av det motsatte kjønn, og Jotun Paints hadde valgt den mest «vanlige» taktikken, 3 gutter og 1 jente.

Den 7 desember satte vi oss på flyet fra Gardermoen. 3 stk garva multisportere og meg. De andre på laget var lagkapteinen Bjørn Håvard Evjen fra Ås. Bakgrunn fra sykling og orientering, med blant annet seier i Trondheim-Oslo. Jo Inge Fjellstad, også han fra Ås og med mye erfaring innen orientering og multisport. Dama på laget var Malin Lundvik. En superrutinert multisporter, som også gjør det ganske bra i triathlon med bla 3 plass fra Norseman i år.

Da vi kom ned hadde vi noen dager med aklimatisering + at vi måtte skaffe en del mat og småting til turen. Vi bodde på ett kjempeflott hotell akkurat litt på utsiden av Abu Dhabi, men dette var det offisielle racehotellet, så her bodde også de andre lagene, samt at alle prerace møter osv ble holdt her. Stort sett så gikk tiden på hotellet, da det var ganske varmt ute, men vi fikk oss en tur til sponsoren vår, Jotun, hvor vi fikk ett foredrag og lunsj.

Dagen før dagen ble det avholdt ett prerace møte hvor vi fikk vite det meste om løypene, og hvordan hver dag kom til å foregå. I tillegg måtte vi gjennom en utstyrssjekk, da man faktisk har med seg ganske mye obligatorisk utstyr på en slik konkurranse. Vi sklei lett igjennom dette, og fikk tatt det obligatoriske lagbilde. Deretter var det pastaparty for alle penga. Jeg følte meg ganske bra i dagene før. Trente ikke noe når vi kom ned, og sånn sett i etterkant så skulle jeg ihvertfall løpt en lett tur med noen drag.

Første dag var den 10 desember. Med start på stranda, midt inne i Abu Dhabi sentrum, var det utrolig flotte rammer for konkurransen, og med helikopter hengende over hodet på oss gjennom hele konkurransen, følte man virkelig at her gjaldt å stå på så man så god ut på TV.. Første dagen bød på en spennende adventure triathlon. Her fikk vi prøve oss på kanopadling, løping, svømming, løping, kanopadling, løping og kanopadling. Kom godt ut på første padling og vi var godt innenfor topp 10 i det vi løp ut på første løping. Det gikk i ett forrykende tempo, og jeg merka med en gang at dette var alt for hardt for meg. Må ha vært varmen, samt at jeg ikke hadde fått blåst ut noe på lang tid som gjorde det. Jeg klarte heldigvis akkurat å henge med Malin i de 4 kilometerne som vi løp. Så var det en kort svømmeetappe hvor jeg, punkt en, var sliten etter løpinga, og punkt to dårligste svømmer på laget. Det gjorde at jeg ikke gjorde noen god svømming. Heldigvis så er det ikke så mange multisportere som er gode svømmere så vi tapte ihvertfall ikke noe særlig på denne delen.

Opp av vannet, og i gang med løping tilbake til kanoene. Padling ett lite stykke før vi fikk teste de første sanddynene på turen. Kom meg litt nå, og jeg lå ikke lenger på limiten. Alle de gode svenske lagene lå rundt oss, så vi lå meget godt ann. Ut på siste padling i en gruppe fra 4-12 plass bla sammen med Silva Gerber og FJS. Vi gjør en dårlig siste padling og kommer i mål akkurat som topp 10. Totalt tapte vi ca 15 min til de beste. Helt sykt egentlig! De løp så fort at jeg ikke hadde holdt følge.

En utrolig merkelig følelse når vi kommer i mål. Vi er godt fornøyde, vet at vi kan ennå bedre, men jeg føler meg merkelig. Hvordan kunne jeg slite sånn på løpinga? Burde jo egentlig kunne løpe rundt de andre. Som tdiligere nevnt så tror jeg det var sjokket over å ikke ha trent på noen dager, sammen med det å løpe med sekk som gjorde dette. Uansett så spiller det ikke så stor rolle, men nå vet jeg ihvertfall det.

2 timer med buss senere kom vi til den andre dagskonkurransen. Vi fikk utdelt syklene våre, og hadde 1 time på å gjøre de og oss klare. Bytte av pedaler/seter, sette på lys, taueutstyr osv. Pumpe luft i dekka og sette på startnummer. Ting tar tid, og vi ble ferdige rett før start. Stilte oss langt frem i starten sammen med de beste, og fikk en meget god start. Mange lag som ble ferdig i siste liten måtte bruke mye krefter på å få frem laget i starten av syklinga. Vi lå stort sett topp 20/25, og Bjørn Håvard alltid først, med Malin på hjul. Meg bak der for å passe på, og Jo Inge på mitt hjul igjen. Etter en halvtimes tid kom vi ut i motvinden/bakken, så der skulle vi absolutt sitti ennå lenger frem. Vi ble nok tatt litt på senga for vi havna bak splitten. Tror det var en 6-7 lag som kom seg med, mens vi var en 3-4 lag som lå rett bak. Ble liggende i køen når vi kom inn på grusveien, og kom inn som 9 lag, ca 1,5 min bak lederne.

Satte igjen syklene og skiftet kjapt til løpesko. Måtte også på med klatrehjelm og handsker da fjellet vi skulle begynne å løpe på er så hardt og skarpt at ett fall kan føre til ganske stygge skader. Vi tok igjen ett par lag ganske raskt, men ble tatt igjen av de to svenske lagene Silva Gerber og FJS akkurat før rappeleringa. En kjapp løping inn til mål og vi blir nummer 8 på etappen og er nr 9 etter dag 1. Taper ca 10 minutter på denne etappen, og har virkelig fått en forsmak på hvor høyt nivå det er på de beste. Det var akkurat der vi ville være, og jeg følte meg veldig bra på den siste konkurransen. 

Resten av kvelden og natten holder vi oss glatt i ro i teltcampen, og stemningen er riktig så god utover kvelden. Trekker oss tilbake for litt veltrengt søvn i god tid. Starttidspunktene er nemlig ørlitte granne tidligere enn på andre konkurranser.

Klokka 4 er det opp til frokost, og klokka 6 går startskuddet. Dagen i dag kommer til å bli lang og varm. 35 min løping helt flatt langs fjellet vi i går løp oppe i. Skikkelig steinete underlag og perfekt for o-løpere. Her har o-løpere sin store store fordel. Jeg er megaimponert over farta disse reindyrka multisporterne legger ut i. Vi løper fort, allikevel har vi ikke sjangs mot de 15 beste lagene som virkelig langer ut. Stort sett alle med damene i strikk bak den beste løperen på laget. Vi taper ca 2 minutter på denne drøye halvtimen med løping, før vi skal over fjellet og finne syklene våre på den andre siden, der vi etterlot de i går. Vi taper ytterligere tid over fjellet da vi blir liggende i kø i den smale fjellpassasjen.
 
Kommer til syklene og får skiftet kjapt til sykkelsko + hjelm. Nå skal vi ut på en skikkelig prøvelse. 12,5 km bakketempo skal ta oss opp til toppen av det høyeste fjellet i UAE – Jebel Hafeet på ca 1200 moh. Kommer godt igang på grusveien som tar oss ut på hovedveien. Typisk vei som snirkler seg oppover i fjellene, og en vanvittig stigningsprosent til tider. Bjørn Håvard skal ha Malin i strikk men får problemer med sykkelen, så jeg tar over ganske tidlig. Føler meg fin i beina, og kjører på ganske bra. Gir ikke maks, men får god puls og puster bra – vet der er langt, så må prøve å ikke være for ivrig. Tar igjen lag hele tiden i begynnelsen, og ser alltid ett nytt lag foran. Holder god fart og tipper at vi nærmer oss topp 10 litt etter halvveis. Blir etterhvert ett par lag som ligger sammen med oss og holder tempo. 

Må ha en pause fra tauinga etterhvert. Er så urutinert på disse dagene med multisport at det er bedre at vi ikke går 110% og risikerer en total blackout på meg. Henter meg fort inn igjen og får må hjelpe Jo Inge litt oppover. Hans styrke er ikke syklinga, og vi må holde sammen med de andre lagene. På slutten tar vi igjen både FJS og Silva – noe som betyr at vi har syklet meget bra og gjør 9 beste sykkeltid. Taper allikevel 12 minutter til det beste laget, noe som føles helt uvirkelig. De kjører fantastisk fort, og jeg er ikke 100% sikker jeg kunne gjort den tiden om jeg hadde prøvd alene engang.

Prøver å skifte tilbake til løpeutstyr så kjapt som mulig + at vi må fylle sekkene med mer vann fordi vi nå skal ut på ca 5 timer med fjellløping + tauaktiviteter. Løper ut sammen med sikkert 10 andre lag i kamp om alt fra ca 10 til 17 plass. Taper en del tid på det ulendte fjellet, og gjør en bitteliten navigasjonsmiss. Det skulle vi ha klart å unngått, men litt urutinert lag, og vi hadde ikke vår styrke på denne typen underlag. Taper nok ganske mange minutter på de 8-9 km vi løper før vi havner på starten av via ferrataen. Her skal vi gå i tau nedover i variert vansklighetsgrad, alt fra rappelering til småjogg.

Når nok bunn av fjellet etter en drøy time, og skal bare 300 meter bortover langs fjellet før vi skal opp i nabokløfta. Her er det på nytt inn og ut av tau, og småfjellklatring oppover. Jeg føler det går bra for min del nedover, men det går litt sakte, og laget faller nok litt i «søvn». Vi kunne nok sett i ettertid pusha ganske mye hardere nedover. Oppover tar jeg komando og føler meg sprek. Klarer meg bra på klatringene (ikke det at de var så vansklige), og føler vi har en god driv. Det er utrolig varmt og man svetter godt der man holder på. Desverre blir næringstapet etterhvert synlig hos oss, og vi har brukt ganske lang tid. Det kombinert med en hard bakketempo på sykkelen gjorde at vi tapte mye tid på slutten når krampene også kom snikende.

Kom oss i mål til slutt på nesten 6 timer gåing i tau og fjell, og endte som 17 lag, nesten 1,5 time etter vinnerne denne dagen. Det var mye, og mot slutten ble det mer en kamp for å overleve enn konkurranse. Heldigvis så viste det seg at flere av de andre lagene også slet på denne etappen, så vi lå på en 14 plass sammenlagt etter denne dagen.

Etter en ny lang transport var campen denne gangen i Um as Zummul, som ligger rett i utkanten av den skrekkelig lite inbydende Ruib al Khali – også kjent som «det tomme kvartalet» eller ørkenen. Vi kom dit etter mørkets time, så vi fikk ikke så mye inntrykk av sanddynene den kvelden og godt var nok det.

Fikk på nytt spist godt og jeg følte meg på ny klar til en hard etappe. Nå gledet jeg meg til det som nå skulle komme, men sånn sett i etterkant var jeg ikke i nærheten klar over hvor tøft de to påfølgende dagene ville bli. I seng kom vi oss kl 22, mens frokosten måtte fortæres allerede klokka 3. Starten skulle nemlig gå allerede klokka 4 på morgenen. Nå stod 95 km MTB sykling på planen. I utgangspunktet skulle den gå på grusveier helt til Qasr al Sarab – en oase i ørkenen med en av verdens mest berømte 7-stjerners hotell. 

Starten gikk hardt som vanlig, og jeg viste det ville bli en kamp om å klare å være med de 10-12 beste lagene fra starten. Etter 10 min hardt kjemping om å få med alle, inklusive dytting både her og der, klarte vi å samle troppene i den første gruppa. Det sprakk opp med en gang, og vi var sannsnyligvis en 12-15 lag som lå med, det vil si en 50-60 syklister. Ble en del velt, noe som gjorde at strikkeffekten var ganske stor for oss om satt bakerst på halen. Vi klarte oss heldigvis uten å gå i bakken, og manøvrerte oss flott mellom syklistene som lå strødd. Stort sett alltid med Bjørn Håvard med Malin og Jo Inge på hjul og meg som en sikring bakerst. 

Etter en times tid ble sykkelforholdene ganske mye dårligere. Midt på svarteste natta. Vi kom etterhvert inn på grusveier som var tydelig lite brukt, da sanden hadde fått lov til å blåse store fine sanddyner inn over veien. Det gjorde sitt til at vi mange ganger måtte av sykkelen og trille. Spesielt oppover var det umulig å sykle. Her ble vi frasyklet av stort sett alle de andre og dannet baktroppen i fronttroppen. Farta var tidvis meget lav og selv om forholdene ble litt bedre igjen på slutten tok de 95 km over 5,5 time, noe som må sies å være tøft.

I Qasr al Sarab hadde vi 30 min obligatorisk stopp før vi fikk løpe ut i ørkenen. Nå måtte vi fylle på vann (fikk 18 liter fordelt på laget), demontere syklene våre og få på ørkeneskoene. Man bruker nemlig spesiallagede sko med gamasjer når man skal løpe i ørkenen. På grunn av at sanda i ørkenen er så utrolig fin kommer den inn overalt og sørger for gnagsår. 

Jeg fylte min camelback med 3 liter vann og tok med meg en 1,5 l i hånda før vi satte avgårde. Løp inn i den første sanddynen og bæng – der var vi igang. 2 dager med ørkenløping stod for tur. Kom ett lag ganske fort bakfra med ett sykt tempo. De løp altfor fort for oss, og sprakk senere, akkurat som vi spådde. Etter 1,5 time nådde vi CP 2 (CP 1 var start). Tempoet var allerede dalende fra småjogg på flater og nedover og gåing oppover til konstant gåing. Den siste timen inn mot CP 3 ble veldig lang, og vi bestemte oss for å ta 4 timer obligatorisk hvile på dette sjekkpunktet. Totalt måtte man ta ut 8 timer hvile i løpet av ørkenen fordelt på to steder. Ettersom vi allerede hadde så lavt tempo måtte vi gjøre en kjapp evaluering og hvile allerede nå. Det var nok også lurt ettersom sola hadde tatt ganske godt tak nå, og vi fikk dermed hvile mens det var som varmest.

Da vi kom til sjekkpunktet var det ganske mange lag som allerede lå her og hvilte seg i skyggen fra telt eller bil. Vi spiste kjapt før vi la oss til å hvile. Jeg tror vel at jeg klarte å sove en liten time, resten var urolig hvile:)

Litt utpå ettermiddagen begynte det å bli litt svalere, og vi bestemte oss for å pakke sammen. Vi gikk videre til CP 3+ og så til CP 4. Sjekkpunktene med + var ekstra. Gikk man direkte gjennom ørkenen gikk man 2, 3, 4, 5, 6 og 7. Men hvis man ikke tok med de fire + punktene fikk man 6 timer i straff + punkt man ikke tok. Fullførte man ikke etappen innen klokka 18 på dag 2 fikk man 25 timer i straff. + punktene fantes på 3+, 4+, 5+ og 6+. CP 4 nådde vi ca ved midnatt, og tempoet vårt var igjen skrekkelig lavt. Hver gang vi hadde pause klarte vi ca 1 time med litt tempo før det gikk smått. Jeg ble utrolig sliten i tålmodigheten.

På CP 4 bestemte vi oss for ikke gå den lange veien til CP 4+, og istede gikk vi til CP 5. Det betød altså at vi tok en 6 timers straff frivillig, noe ikke så mange lag gjør før man begynner å få dårlig tid på slutten. For oss så mener jeg vi ikke hadde noe valg da Jo Inge rett og slett ikke hadde noe energi til å gå fortere. Hver sandyne var en kamp å komme seg opp, og selv i strikk og med ompakka sekk gikk det ikke mye fortere.

Det var nok her hodet mitt forsvant litt ut av fokus, og jeg ble nok litt mutt resten av etappen. Som multisportrookie har jeg ikke nok erfaring til å snu alle «downs» som kommer mentalt. For meg så betyr nok konkurranse mer fart og mer konkurransepreg. Dette ble på mange måter en «tur». Men for all del, vi gikk så fort vi kunne som lag, og jeg vet ikke, selv med etterpåklokskapen i hånd, hvordan vi skulle kommet oss raskere igjennom.

På CP 5 tok vi ut 4 nye timer med hvile. Klokka var nå tidlig tidlig på morran og vi hadde vært i gang i 24 timer, så det var godt med litt varm mat fra Real turmat og noen timer med søvn. Så var det opp igjen og ut på ny tur. Vi følte oss nå ganske pigge igjen, og i samråd valgte vi å gå til CP 5+. Det holdt dog ikke så lange og allerede på vei inn mot CP 5+ var tempoet nede i turmodus igjen. Både jeg og Bjørn Håvard gikk med Jo Inge i strikk, allikevel klarte vi ikke holde følge med de lagene som tok oss igjen. Det ble en kamp mot solen og klokka, hvor klokka rundspilte ihvertfall meg.

Vi brukte forferdelig lang tid til CP 6, og ble sikkert tatt igjen av 10 lag. Dvs at vi nok ikke lå så veldig dårlig ann etter natta som jeg frykta, men det er jo utrolig lett å være etterpåklok. Setter det på kontoen for urutinert:)

Rett før CP 6 så så vi for første gang liv i ørkenen også da vi gikk forbi en kamelcamp. Her bytta vi til oss 3 liter vann mot 50 Dirham (ca 90 NOK). Det vil si cirka like mye som å kjøpe vann i Norge:) Den siste kilometeren til CP 6 ble veldig veldig lang, og jeg valgte etterhvert å gå på litt for å få brukt litt krefter. Ikke helt bra lagmessig, men tror ikke det spilte så mye rolle sånn resultatmessig. Var veldig deilig å få øye på CP 6 midt ute på en stor saltflate.

På CP 6 er Jo Inge såpass dårlig at laget bestemmer at det ikke er forsvarlig å fortsette og at vi ikke vil klare å komme til mål innen tidsfristen. Akkurat der og da føler jeg at dette er det rette valget, og er nok ikke mer motivert til å gå videre. Sett i etterkant burde jeg nok vært ennå mer ivrig på å skulle fortsette. Men, man må også ta hensyn til lagkamerater, og det er fryktelig vanskelig å si om vi hadde klart 4 timer til i sanddynene. Istede ble vi busset ut av ørkenen sammen med en haug med andre lag som enten brøt eller kom for sent til tidsfristen.

2 timer med buss senere stod vi i Mirfa. En liten handleby en drøye to timer sørvest for Abu Dhabi. På programmet stod en rolig kveld, før vi tidlig neste morgen skulle padle 130 km for så å til slutt havne i Abu Dhabi igjen. Kanoene var 2-mannskano med seil, så hvis vi var heldig så ville etappen kunne innebære noe seiling. Hvis vi var uheldige med vinden måtte vi padle i motstrøm og motvind. Det ville uansett bli hardt for en novise innen padlesporten. Uansett hvordan jeg vridde og vendte på ting så var jeg for dårlig preparert og forberedt til det som ventet. Fikk lånt meg kajakk i høst så fikk noen turer på den, men skulle nok vært enda tidligere ute og enda bedre forberedt.

Uansett, våkner kl 05 neste dag, og gruer meg selvfølgelig. Vinden har tatt skikkelig tak i løpet av natten, og det blir kjapt klart at det er så sterk vind at det ikke er forsvarlig å sende noen ut i dette været. Blir en liten mellomting mellom lettelse og skuffelse fra min side. Lettelse fordi jeg vet at jeg hadde slitt på denne etappen. Skuffelse fordi jeg virkelig ville teste meg selv på en slik etappe. Hvordan fungerer hodet når man er trøtt, lei og sliten? Hvis fremtiden min ligger i multisport så hadde dette uten tvil vært den optimale testen. Slik ble det ikke.

Istede ble det en rolig dag på stranda, mens arrangøren pakket kajakkene og kjørte de til Abu Dhabi. Det ble nemlig lagt opp til å avslutte konkurransen med en kortere padling innaskjærs istede på dag 6. Vi benyttet dagen til å sove, spise, drikke og prate. Var veldig hyggelig. Pratet også en del med noen av de andre lagene. 

Tidlig neste dag var det på ny inn i bussen, og kurs mot Abu Dhabi. På stranden midt i byen stod kajakkene på nytt stilt opp, og vi fikk greie på løypa. 3 runder på totalt 35 km skulle padles, med sjekkpunkt underveis, hvor alle medlemmene på laget måtte opp og stemple.

Starten gikk når TV-helikopteret var i posisjon, og vi kom oss ganske bra ut i starten. Jeg padlet som en racer i starten, og var overrasket over hvor bra vi holdt følge med de andre gode lagene. Lå jo rett bak både Silva Gerber og FJS! Jeg satt i samme båt som Jo Inge for første gang i mitt liv, og det gikk ganske bra. Optimalt skulle vi vært i båt sammen MYE mer enn det vi har fått gjort, men det gikk som sagt ganske bra for å være vår første tur. Bjørn Håvard og Malin lå rundt oss hele tiden. 

Etter en runde begynte vi derimot å tape litt tid og fart. Vet ikke helt hva det var, men jeg begynte nok å bli trøttere enn i starten. Siden ingen av oss er padlemonstre, hverken på teknikk eller kraft så ble det derfor også ganske tydelig:) Vi kjempet imidlertidig gasnke bra på og etterhvert som vi fikk strikk av den andre båten fikk vi ihvertfall litt bedre kurs og rute. Lå stor sett rundt 15 plass, før vi på siste runden ble tatt igjen av ett par lag. Prøvde å sette inn en liten sluttspurt, men det var ikke så mye å hente. På slutten verket armene ganske godt, og jeg merka ganske godt en begynnende betennelse i høyre håndledd.

Padlet oss inn på stranda for siste gang, løp opp til mål og endelig var vi ferdig. 6 dager med blodslit og morro var over. Hvor ble det av dagene? Alt gikk så altfor fort..

Det er alltid populært å gå igjennom konkurransen med evaluering osv etter slike konkurraser. Jeg skal prøve å evaluere ikke minst min egen innsats, men også lagets innsats til slutt.

For egen del var min STORE skrekk å møte veggen fordi jeg har åpna for hardt. F.eks å tilby seg å bære mer enn man bør, eller tilbyr seg å taue noen osv. Det var virkelig min store skrekk, noe jeg også gjorde laget oppmerksom på på forhånd. Sånn sett så klarte jeg å holde meg unna det, og er veldig godt fornøyd med hvor mye krefter jeg til enhver tid hadde på lager. Jeg prøvde å hjelpe laget når jeg hadde veldig gode bein, f.eks på syklinga. Men, sett i ettertid skulle jeg gjerne brukt mer egne krefter for å få lagkamerater lettere med. 

Det er alltid vansklig og veldig lett å være etterpåklok på slike ting. For min del handler det kun om erfaring og rutine. Hadde jeg kjørt 5 konkurranser før denne så ville jeg vært i bedre stand til å kunne vurdere, og ta valg som nok ville kunne hjulpet laget. Samtidig så er det ekstremt viktig å si ifra når det nærmer seg grensen, ihvertfall om resten av laget virker superspreke.

Uansett, jeg føler at jeg mestret syklinga, løpinga og taumomentene så godt som det er mulig. Padlinga i kano kan jeg uten tvil trene mer på. Svømminga og paddlinga i kajakk BØR prioriteres ganske hardt for fremtiden om jeg skal ha noe håp innenfor denne idretten. Om jeg har hodet som skal til for å bli god på sporten er ett annet spørsmål. Det fikk egentlig ikke testa seg godt nok..