Her er min RaceReport - lang versjon!
Abu Dhabi Adventure challenge lokker med pengepremier som får det til å lyse dollartegn i øynene på alle som driver på med sport, og med «kun» lag på startstreken, så var det en ganske god sjans for å dra hjem noen oljedollars. På laget må man være minimum en av det motsatte kjønn, og Jotun Paints hadde valgt den mest «vanlige» taktikken, 3 gutter og 1 jente.
Den 7 desember satte vi oss på flyet fra Gardermoen. 3 stk garva multisportere og meg. De andre på laget var lagkapteinen Bjørn Håvard Evjen fra Ås. Bakgrunn fra sykling og orientering, med blant annet seier i Trondheim-Oslo. Jo Inge Fjellstad, også han fra Ås og med mye erfaring innen orientering og multisport. Dama på laget var Malin Lundvik. En superrutinert multisporter, som også gjør det ganske bra i triathlon med bla 3 plass fra Norseman i år.
Da vi kom ned hadde vi noen dager med aklimatisering + at vi måtte skaffe en del mat og småting til turen. Vi bodde på ett kjempeflott hotell akkurat litt på utsiden av Abu Dhabi, men dette var det offisielle racehotellet, så her bodde også de andre lagene, samt at alle prerace møter osv ble holdt her. Stort sett så gikk tiden på hotellet, da det var ganske varmt ute, men vi fikk oss en tur til sponsoren vår, Jotun, hvor vi fikk ett foredrag og lunsj.
Dagen før dagen ble det avholdt ett prerace møte hvor vi fikk vite det meste om løypene, og hvordan hver dag kom til å foregå. I tillegg måtte vi gjennom en utstyrssjekk, da man faktisk har med seg ganske mye obligatorisk utstyr på en slik konkurranse. Vi sklei lett igjennom dette, og fikk tatt det obligatoriske lagbilde. Deretter var det pastaparty for alle penga. Jeg følte meg ganske bra i dagene før. Trente ikke noe når vi kom ned, og sånn sett i etterkant så skulle jeg ihvertfall løpt en lett tur med noen drag.
Første dag var den 10 desember. Med start på stranda, midt inne i Abu Dhabi sentrum, var det utrolig flotte rammer for konkurransen, og med helikopter hengende over hodet på oss gjennom hele konkurransen, følte man virkelig at her gjaldt å stå på så man så god ut på TV..
Første dagen bød på en spennende adventure triathlon. Her fikk vi prøve oss på kanopadling, løping, svømming, løping, kanopadling, løping og kanopadling. Kom godt ut på første padling og vi var godt innenfor topp 10 i det vi løp ut på første løping. Det gikk i ett forrykende tempo, og jeg merka med en gang at dette var alt for hardt for meg. Må ha vært varmen, samt at jeg ikke hadde fått blåst ut noe på lang tid som gjorde det. Jeg klarte heldigvis akkurat å henge med Malin i de 4 kilometerne som vi løp. Så var det en kort svømmeetappe hvor jeg, punkt en, var sliten etter løpinga, og punkt to dårligste svømmer på laget. Det gjorde at jeg ikke gjorde noen god svømming. Heldigvis så er det ikke så mange multisportere som er gode svømmere så vi tapte ihvertfall ikke noe særlig på denne delen.Opp av vannet, og i gang med løping tilbake til kanoene. Padling ett lite stykke før vi fikk teste de første sanddynene på turen. Kom meg litt nå, og jeg lå ikke lenger på limiten. Alle de gode svenske lagene lå rundt oss, så vi lå meget godt ann. Ut på siste padling i en gruppe fra 4-12 plass bla sammen med Silva Gerber og FJS. Vi gjør en dårlig siste padling og kommer i mål akkurat som topp 10. Totalt tapte vi ca 15 min til de beste. Helt sykt egentlig! De løp så fort at jeg ikke hadde holdt følge.
En utrolig merkelig følelse når vi kommer i mål. Vi er godt fornøyde, vet at vi kan ennå bedre, men jeg føler meg merkelig. Hvordan kunne jeg slite sånn på løpinga? Burde jo egentlig kunne løpe rundt de andre. Som tdiligere nevnt så tror jeg det var sjokket over å ikke ha trent på noen dager, sammen med det å løpe med sekk som gjorde dette. Uansett så spiller det ikke så stor rolle, men nå vet jeg ihvertfall det.
2 timer med buss senere kom vi til den andre dagskonkurransen. Vi fikk utdelt syklene våre, og hadde 1 time på å gjøre de og oss klare. Bytte av pedaler/seter, sette på lys, taueutstyr osv. Pumpe luft i dekka og sette på startnummer. Ting tar tid, og vi ble ferdige rett før start. Stilte oss langt frem i starten sammen med de beste, og fikk en meget god start. Mange lag som ble ferdig i siste liten måtte bruke mye krefter på å få frem laget i starten av syklinga. Vi lå stort sett topp 20/25, og Bjørn Håvard alltid først, med Malin på hjul. Meg bak der for å passe på, og Jo Inge på mitt hjul igjen. Etter en halvtimes tid kom vi ut i motvinden/bakken, så der skulle vi absolutt sitti ennå lenger frem. Vi ble nok tatt litt på senga for vi havna bak splitten. Tror det var en 6-7 lag som kom seg med, mens vi var en 3-4 lag som lå rett bak. Ble liggende i køen når vi kom inn på grusveien, og kom inn som 9 lag, ca 1,5 min bak lederne.
Satte igjen syklene og skiftet kjapt til løpesko. Måtte også på med klatrehjelm og handsker da fjellet vi skulle begynne å løpe på er så hardt og skarpt at ett fall kan føre til ganske stygge skader. Vi tok igjen ett par lag ganske raskt, men ble tatt igjen av de to svenske lagene Silva Gerber og FJS akkurat før rappeleringa. En kjapp løping inn til mål og vi blir nummer 8 på etappen og er nr 9 etter dag 1. Taper ca 10 minutter på denne etappen, og har virkelig fått en forsmak på hvor høyt nivå det er på de beste. Det var akkurat der vi ville være, og jeg følte meg veldig bra på den siste konkurransen.
Resten av kvelden og natten holder vi oss glatt i ro i teltcampen, og stemningen er riktig så god utover kvelden. Trekker oss tilbake for litt veltrengt søvn i god tid. Starttidspunktene er nemlig ørlitte granne tidligere enn på andre konkurranser.
Klokka 4 er det opp til frokost, og klokka 6 går startskuddet. Dagen i dag kommer til å bli lang og varm. 35 min løping helt flatt langs fjellet vi i går løp oppe i. Skikkelig steinete underlag og perfekt for o-løpere. Her har o-løpere sin store store fordel. Jeg er megaimponert over farta disse reindyrka multisporterne legger ut i. Vi løper fort, allikevel har vi ikke sjangs mot de 15 beste lagene som virkelig langer ut. Stort sett alle med damene i strikk bak den beste løperen på laget. Vi taper ca 2 minutter på denne drøye halvtimen med løping, før vi skal over fjellet og finne syklene våre på den andre siden, der vi etterlot de i går. Vi taper ytterligere tid over fjellet da vi blir liggende i kø i den smale fjellpassasjen.
Kommer til syklene og får skiftet kjapt til sykkelsko + hjelm. Nå skal vi ut på en skikkelig prøvelse. 12,5 km bakketempo skal ta oss opp til toppen av det høyeste fjellet i UAE – Jebel Hafeet på ca 1200 moh. Kommer godt igang på grusveien som tar oss ut på hovedveien. Typisk vei som snirkler seg oppover i fjellene, og en vanvittig stigningsprosent til tider. Bjørn Håvard skal ha Malin i strikk men får problemer med sykkelen, så jeg tar over ganske tidlig. Føler meg fin i beina, og kjører på ganske bra. Gir ikke maks, men får god puls og puster bra – vet der er langt, så må prøve å ikke være for ivrig. Tar igjen lag hele tiden i begynnelsen, og ser alltid ett nytt lag foran. Holder god fart og tipper at vi nærmer oss topp 10 litt etter halvveis. Blir etterhvert ett par lag som ligger sammen med oss og holder tempo.
Må ha en pause fra tauinga etterhvert. Er så urutinert på disse dagene med multisport at det er bedre at vi ikke går 110% og risikerer en total blackout på meg. Henter meg fort inn igjen og får må hjelpe Jo Inge litt oppover. Hans styrke er ikke syklinga, og vi må holde sammen med de andre lagene. På slutten tar vi igjen både FJS og Silva – noe som betyr at vi har syklet meget bra og gjør 9 beste sykkeltid. Taper allikevel 12 minutter til det beste laget, noe som føles helt uvirkelig. De kjører fantastisk fort, og jeg er ikke 100% sikker jeg kunne gjort den tiden om jeg hadde prøvd alene engang.
Prøver å skifte tilbake til løpeutstyr så kjapt som mulig + at vi må fylle sekkene med mer vann fordi vi nå skal ut på ca 5 timer med fjellløping + tauaktiviteter. Løper ut sammen med sikkert 10 andre lag i kamp om alt fra ca 10 til 17 plass. Taper en del tid på det ulendte fjellet, og gjør en bitteliten navigasjonsmiss. Det skulle vi ha klart å unngått, men litt urutinert lag, og vi hadde ikke vår styrke på denne typen underlag. Taper nok ganske mange minutter på de 8-9 km vi løper før vi havner på starten av via ferrataen. Her skal vi gå i tau nedover i variert vansklighetsgrad, alt fra rappelering til småjogg.
Når nok bunn av fjellet etter en drøy time, og skal bare 300 meter bortover langs fjellet før vi skal opp i nabokløfta. Her er det på nytt inn og ut av tau, og småfjellklatring oppover. Jeg føler det går bra for min del nedover, men det går litt sakte, og laget faller nok litt i «søvn». Vi kunne nok sett i ettertid pusha ganske mye hardere nedover. Oppover tar jeg komando og føler meg sprek. Klarer meg bra på klatringene (ikke det at de var så vansklige), og føler vi har en god driv. Det er utrolig varmt og man svetter godt der man holder på. Desverre blir næringstapet etterhvert synlig hos oss, og vi har brukt ganske lang tid. Det kombinert med en hard bakketempo på sykkelen gjorde at vi tapte mye tid på slutten når krampene også kom snikende.
Kom oss i mål til slutt på nesten 6 timer gåing i tau og fjell, og endte som 17 lag, nesten 1,5 time etter vinnerne denne dagen. Det var mye, og mot slutten ble det mer en kamp for å overleve enn konkurranse. Heldigvis så viste det seg at flere av de andre lagene også slet på denne etappen, så vi lå på en 14 plass sammenlagt etter denne dagen.
Etter en ny lang transport var campen denne gangen i Um as Zummul, som ligger rett i utkanten av den skrekkelig lite inbydende Ruib al Khali – også kjent som «det tomme kvartalet» eller ørkenen. Vi kom dit etter mørkets time, så vi fikk ikke så mye inntrykk av sanddynene den kvelden og godt var nok det.
Fikk på nytt spist godt og jeg følte meg på ny klar til en hard etappe. Nå gledet jeg meg til det som nå skulle komme, men sånn sett i etterkant var jeg ikke i nærheten klar over hvor tøft de to påfølgende dagene ville bli. I seng kom vi oss kl 22, mens frokosten måtte fortæres allerede klokka 3. Starten skulle nemlig gå allerede klokka 4 på morgenen. Nå stod 95 km MTB sykling på planen. I utgangspunktet skulle den gå på grusveier helt til Qasr al Sarab – en oase i ørkenen med en av verdens mest berømte 7-stjerners hotell.
Starten gikk hardt som vanlig, og jeg viste det ville bli en kamp om å klare å være med de 10-12 beste lagene fra starten. Etter 10 min hardt kjemping om å få med alle, inklusive dytting både her og der, klarte vi å samle troppene i den første gruppa. Det sprakk opp med en gang, og vi var sannsnyligvis en 12-15 lag som lå med, det vil si en 50-60 syklister. Ble en del velt, noe som gjorde at strikkeffekten var ganske stor for oss om satt bakerst på halen. Vi klarte oss heldigvis uten å gå i bakken, og manøvrerte oss flott mellom syklistene som lå strødd. Stort sett alltid med Bjørn Håvard med Malin og Jo Inge på hjul og meg som en sikring bakerst.
Etter en times tid ble sykkelforholdene ganske mye dårligere. Midt på svarteste natta. Vi kom etterhvert inn på grusveier som var tydelig lite brukt, da sanden hadde fått lov til å blåse store fine sanddyner inn over veien. Det gjorde sitt til at vi mange ganger måtte av sykkelen og trille. Spesielt oppover var det umulig å sykle. Her ble vi frasyklet av stort sett alle de andre og dannet baktroppen i fronttroppen. Farta var tidvis meget lav og selv om forholdene ble litt bedre igjen på slutten tok de 95 km over 5,5 time, noe som må sies å være tøft.
I Qasr al Sarab hadde vi 30 min obligatorisk stopp før vi fikk løpe ut i ørkenen. Nå måtte vi fylle på vann (fikk 18 liter fordelt på laget), demontere syklene våre og få på ørkeneskoene. Man bruker nemlig spesiallagede sko med gamasjer når man skal løpe i ørkenen. På grunn av at sanda i ørkenen er så utrolig fin kommer den inn overalt og sørger for gnagsår.
Jeg fylte min camelback med 3 liter vann og tok med meg en 1,5 l i hånda før vi satte avgårde. Løp inn i den første sanddynen og bæng – der var vi igang. 2 dager med ørkenløping stod for tur. Kom ett lag ganske fort bakfra med ett sykt tempo. De løp altfor fort for oss, og sprakk senere, akkurat som vi spådde. Etter 1,5 time nådde vi CP 2 (CP 1 var start). Tempoet var allerede dalende fra småjogg på flater og nedover og gåing oppover til konstant gåing. Den siste timen inn mot CP 3 ble veldig lang, og vi bestemte oss for å ta 4 timer obligatorisk hvile på dette sjekkpunktet. Totalt måtte man ta ut 8 timer hvile i løpet av ørkenen fordelt på to steder. Ettersom vi allerede hadde så lavt tempo måtte vi gjøre en kjapp evaluering og hvile allerede nå. Det var nok også lurt ettersom sola hadde tatt ganske godt tak nå, og vi fikk dermed hvile mens det var som varmest.
Da vi kom til sjekkpunktet var det ganske mange lag som allerede lå her og hvilte seg i skyggen fra telt eller bil. Vi spiste kjapt før vi la oss til å hvile. Jeg tror vel at jeg klarte å sove en liten time, resten var urolig hvile:)
Litt utpå ettermiddagen begynte det å bli litt svalere, og vi bestemte oss for å pakke sammen. Vi gikk videre til CP 3+ og så til CP 4. Sjekkpunktene med + var ekstra. Gikk man direkte gjennom ørkenen gikk man 2, 3, 4, 5, 6 og 7. Men hvis man ikke tok med de fire + punktene fikk man 6 timer i straff + punkt man ikke tok. Fullførte man ikke etappen innen klokka 18 på dag 2 fikk man 25 timer i straff. + punktene fantes på 3+, 4+, 5+ og 6+. CP 4 nådde vi ca ved midnatt, og tempoet vårt var igjen skrekkelig lavt. Hver gang vi hadde pause klarte vi ca 1 time med litt tempo før det gikk smått. Jeg ble utrolig sliten i tålmodigheten.
På CP 4 bestemte vi oss for ikke gå den lange veien til CP 4+, og istede gikk vi til CP 5. Det betød altså at vi tok en 6 timers straff frivillig, noe ikke så mange lag gjør før man begynner å få dårlig tid på slutten. For oss så mener jeg vi ikke hadde noe valg da Jo Inge rett og slett ikke hadde noe energi til å gå fortere. Hver sandyne var en kamp å komme seg opp, og selv i strikk og med ompakka sekk gikk det ikke mye fortere.
Det var nok her hodet mitt forsvant litt ut av fokus, og jeg ble nok litt mutt resten av etappen. Som multisportrookie har jeg ikke nok erfaring til å snu alle «downs» som kommer mentalt. For meg så betyr nok konkurranse mer fart og mer konkurransepreg. Dette ble på mange måter en «tur». Men for all del, vi gikk så fort vi kunne som lag, og jeg vet ikke, selv med etterpåklokskapen i hånd, hvordan vi skulle kommet oss raskere igjennom.
På CP 5 tok vi ut 4 nye timer med hvile. Klokka var nå tidlig tidlig på morran og vi hadde vært i gang i 24 timer, så det var godt med litt varm mat fra Real turmat og noen timer med søvn. Så var det opp igjen og ut på ny tur. Vi følte oss nå ganske pigge igjen, og i samråd valgte vi å gå til CP 5+. Det holdt dog ikke så lange og allerede på vei inn mot CP 5+ var tempoet nede i turmodus igjen. Både jeg og Bjørn Håvard gikk med Jo Inge i strikk, allikevel klarte vi ikke holde følge med de lagene som tok oss igjen. Det ble en kamp mot solen og klokka, hvor klokka rundspilte ihvertfall meg.
Vi brukte forferdelig lang tid til CP 6, og ble sikkert tatt igjen av 10 lag. Dvs at vi nok ikke lå så veldig dårlig ann etter natta som jeg frykta, men det er jo utrolig lett å være etterpåklok. Setter det på kontoen for urutinert:)
Rett før CP 6 så så vi for første gang liv i ørkenen også da vi gikk forbi en kamelcamp. Her bytta vi til oss 3 liter vann mot 50 Dirham (ca 90 NOK). Det vil si cirka like mye som å kjøpe vann i Norge:) Den siste kilometeren til CP 6 ble veldig veldig lang, og jeg valgte etterhvert å gå på litt for å få brukt litt krefter. Ikke helt bra lagmessig, men tror ikke det spilte så mye rolle sånn resultatmessig. Var veldig deilig å få øye på CP 6 midt ute på en stor saltflate.
På CP 6 er Jo Inge såpass dårlig at laget bestemmer at det ikke er forsvarlig å fortsette og at vi ikke vil klare å komme til mål innen tidsfristen. Akkurat der og da føler jeg at dette er det rette valget, og er nok ikke mer motivert til å gå videre. Sett i etterkant burde jeg nok vært ennå mer ivrig på å skulle fortsette. Men, man må også ta hensyn til lagkamerater, og det er fryktelig vanskelig å si om vi hadde klart 4 timer til i sanddynene. Istede ble vi busset ut av ørkenen sammen med en haug med andre lag som enten brøt eller kom for sent til tidsfristen.
2 timer med buss senere stod vi i Mirfa. En liten handleby en drøye to timer sørvest for Abu Dhabi. På programmet stod en rolig kveld, før vi tidlig neste morgen skulle padle 130 km for så å til slutt havne i Abu Dhabi igjen. Kanoene var 2-mannskano med seil, så hvis vi var heldig så ville etappen kunne innebære noe seiling. Hvis vi var uheldige med vinden måtte vi padle i motstrøm og motvind. Det ville uansett bli hardt for en novise innen padlesporten. Uansett hvordan jeg vridde og vendte på ting så var jeg for dårlig preparert og forberedt til det som ventet. Fikk lånt meg kajakk i høst så fikk noen turer på den, men skulle nok vært enda tidligere ute og enda bedre forberedt.
Uansett, våkner kl 05 neste dag, og gruer meg selvfølgelig. Vinden har tatt skikkelig tak i løpet av natten, og det blir kjapt klart at det er så sterk vind at det ikke er forsvarlig å sende noen ut i dette været. Blir en liten mellomting mellom lettelse og skuffelse fra min side. Lettelse fordi jeg vet at jeg hadde slitt på denne etappen. Skuffelse fordi jeg virkelig ville teste meg selv på en slik etappe. Hvordan fungerer hodet når man er trøtt, lei og sliten? Hvis fremtiden min ligger i multisport så hadde dette uten tvil vært den optimale testen. Slik ble det ikke.
Istede ble det en rolig dag på stranda, mens arrangøren pakket kajakkene og kjørte de til Abu Dhabi. Det ble nemlig lagt opp til å avslutte konkurransen med en kortere padling innaskjærs istede på dag 6. Vi benyttet dagen til å sove, spise, drikke og prate. Var veldig hyggelig. Pratet også en del med noen av de andre lagene.
Tidlig neste dag var det på ny inn i bussen, og kurs mot Abu Dhabi. På stranden midt i byen stod kajakkene på nytt stilt opp, og vi fikk greie på løypa. 3 runder på totalt 35 km skulle padles, med sjekkpunkt underveis, hvor alle medlemmene på laget måtte opp og stemple.
Starten gikk når TV-helikopteret var i posisjon, og vi kom oss ganske bra ut i starten. Jeg padlet som en racer i starten, og var overrasket over hvor bra vi holdt følge med de andre gode lagene. Lå jo rett bak både Silva Gerber og FJS! Jeg satt i samme båt som Jo Inge for første gang i mitt liv, og det gikk ganske bra. Optimalt skulle vi vært i båt sammen MYE mer enn det vi har fått gjort, men det gikk som sagt ganske bra for å være vår første tur. Bjørn Håvard og Malin lå rundt oss hele tiden.
Etter en runde begynte vi derimot å tape litt tid og fart. Vet ikke helt hva det var, men jeg begynte nok å bli trøttere enn i starten. Siden ingen av oss er padlemonstre, hverken på teknikk eller kraft så ble det derfor også ganske tydelig:) Vi kjempet imidlertidig gasnke bra på og etterhvert som vi fikk strikk av den andre båten fikk vi ihvertfall litt bedre kurs og rute. Lå stor sett rundt 15 plass, før vi på siste runden ble tatt igjen av ett par lag. Prøvde å sette inn en liten sluttspurt, men det var ikke så mye å hente. På slutten verket armene ganske godt, og jeg merka ganske godt en begynnende betennelse i høyre håndledd.
Padlet oss inn på stranda for siste gang, løp opp til mål og endelig var vi ferdig. 6 dager med blodslit og morro var over. Hvor ble det av dagene? Alt gikk så altfor fort..
Det er alltid populært å gå igjennom konkurransen med evaluering osv etter slike konkurraser. Jeg skal prøve å evaluere ikke minst min egen innsats, men også lagets innsats til slutt.
For egen del var min STORE skrekk å møte veggen fordi jeg har åpna for hardt. F.eks å tilby seg å bære mer enn man bør, eller tilbyr seg å taue noen osv. Det var virkelig min store skrekk, noe jeg også gjorde laget oppmerksom på på forhånd. Sånn sett så klarte jeg å holde meg unna det, og er veldig godt fornøyd med hvor mye krefter jeg til enhver tid hadde på lager. Jeg prøvde å hjelpe laget når jeg hadde veldig gode bein, f.eks på syklinga. Men, sett i ettertid skulle jeg gjerne brukt mer egne krefter for å få lagkamerater lettere med.
Det er alltid vansklig og veldig lett å være etterpåklok på slike ting. For min del handler det kun om erfaring og rutine. Hadde jeg kjørt 5 konkurranser før denne så ville jeg vært i bedre stand til å kunne vurdere, og ta valg som nok ville kunne hjulpet laget. Samtidig så er det ekstremt viktig å si ifra når det nærmer seg grensen, ihvertfall om resten av laget virker superspreke.
Uansett, jeg føler at jeg mestret syklinga, løpinga og taumomentene så godt som det er mulig. Padlinga i kano kan jeg uten tvil trene mer på. Svømminga og paddlinga i kajakk BØR prioriteres ganske hardt for fremtiden om jeg skal ha noe håp innenfor denne idretten. Om jeg har hodet som skal til for å bli god på sporten er ett annet spørsmål. Det fikk egentlig ikke testa seg godt nok..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar